Blå er den varmeste fargen

Heisann! Nå har jeg vært syk i en uke, og har stort sett lagt under dyna med varm toddy og sett på Penny Dreadful på netflix. Derfor har det ikke blitt så mye skriving på meg den siste uka. Men jeg har sett en film som jeg tenkte jeg kunne skrive litt om. Det er en fransk film som heter Blå er den varmeste fargen, eller La vie d’Adéle på originalspråket, regissert av Abdellatif Kechiche. Denne hadde jeg egentlig på pensum for sånn to år siden, og nå fikk jeg altså endelig somlet meg til å se den.

Det er en film som tematiserer blant annet kjærlighet ved første blikk, homofili og identitet, og det er en av de mest intense og intime filmene jeg har sett (og definitivt MEST fysisk intime…) Filmen er et fransk drama om snart 18 år gamle Adéle som er i ferd med å finne ut hvem hun er og hva hun vil i livet. Så faller hun for den eldre kunstneren Emma som har blått hår, og filmen følger videre det lidenskapelige forholdet mellom de to.

Dette er en film man blir fanget inn i, og for meg er det uforståelig hvordan skuespiller Adéle Exarchopoulos klarer å være så komfortabel og ikke minst så ekte foran utallige pulserende, intense, myke, stillestående og kaotiske close-ups. Det er nesten vanskelig å tro at det som foregår på skjermen bare er skuespill, og at det står et filmteam bak kamera. Man må klype seg i armen. Filmen føles mindre som en film enn som en snikktitt inn i Adéles kaotiske følelsesliv. Høydepunktet er en sår og intens krangel, hvor man nesten føler seg skamfull av å trenge seg på dette øyeblikket mellom to mennesker. Det er en film om først og fremst følelser, intense følelser. Den er virkelig verdt de tre timene denne filmen varer (selv om en sju minutter lang, og høyst virkelighetsnær, sex-scene kanskje kan bli litt i meste laget for noen).