Bokanmeldelse: Hvitt hav - Roy Jacobsen

Så ble jeg omsider ferdig med denne boka som jeg har lest på siden før jul. Av en eller annen grunn leste jeg utrolig lite i jula. Er uansett en sånn som som regel bruker lang tid på å lese bøker, fordi jeg aldri leser så mye av gangen.

Hvitt hav er Roy Jacobsens oppfølger til De usynlige, og forteller historien om Ingrid Barrøy, som fortsatt befinner seg på helgelandskysten, og som arbeider på det samme bruket hvor vi forlot henne i forrige bok. Tross hennes mors råd, har hun ikke forlatt hjemstedet og heller ikke Barrøy som hun returnerer til iløpet av første kapittel. Dette er historien om hvordan Ingrid kjemper for seg selv og øya si under andre verdenskrig. En fortelling om hardt arbeid og trange tider, men også om skjebnesvangre møter mellom mennesker som krigen bringer med seg.

Det mest særegne for denne boka, og for Jacobsen, er bruken av antydningens språk. Her sies det meste kun i antydninger, og det er en bok hvor man må finne meningen mellom linjene; kanskje til og med finne en personlig mening. Fordi dette er også historien til mange av leserne, og våre familier langs den norske kysten. Her brukes et veldig vakkert og poetisk språk. Men samtidig et veldig levende, røft og autentisk språk, ofte med særegne ord og uttrykk fra den nordnorske tilværelsen. Man kan ikke unngå å bli dratt inn i denne kystverdenen. Fra første stund er man der. I bruket på helgeland, og inni tankene til Ingrid. Første kapittel starter med en brutal og nesten grotesk skildring av Ingrid som gjør opp den første torsken etter dagens fangst:  ”… og rev ut ryggen som om hun flerret opp en rusten glidelås…” En halv siders lang setning med røffe skildringer av knivkutt, ribbein og blod blir et symbol på dette røffe kystlivet vi introduseres for – det er ikke noe pusterom i setningen, man må nesten trekke pusten høyt etter å ha lest. Akkurat som det ikke er noe pusterom i dette beinharde livet langs den norske kyst under andre verdenskrig.

Boken er en skildring av et tøft liv under krigen. Ikke bare for Ingrid, men for alle hun møter på sin vei. Likevel er dette også en sår historie, om et ensomt liv på havet. En historie om kjærlighet, om ensomhet, om lengsel, om urettferdighet og om tap. Det er en bok som treffer rett inni hjerterota. Det er så levende beskrevet at man føler man forstår litt mer, og kan leve seg litt mer inn i hvordan det faktisk var å være menneske i norge under krigen. Personlig synes jeg denne boken var så utrolig bra, og for meg ligger den hakket over De usynlige, som var en mer stillestående skildring av et urgammelt samfunn i utvikling. Synes også bokomslaget er helt fantastisk.

Kommentarer