Bokanmeldelse: Arv og Miljø

Hei og god helg! Jeg syns det er litt vanskelig å skulle skrive om denne boka, fordi den er så godt skrevet at jeg får prestasjonsangst. Men siden dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, må jeg jo skrive. Jeg tror jeg leste den på to dager. Jeg leste den ved bassengkantene, på pizzarestaurant mens jeg ventet på maten, på en benk i skyggen og med sand mellom tærne. Jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Arv og Miljø av Vigdis Hjorth handler om Bergljot, en tidsskriftredaktør og litteraturviter i femtiårene, som på etter tjue år blir nødt til å kommunisere med sin familie, da de kontakter henne i forbindelse med en konflikt om arveoppgjør, spesielt rundt fordelingen av to hytter på Hvaler. Vi følger Bergljots erindringer og refleksjoner rundt hennes forhold til familien og hvorfor hun for tjue år siden brøt kontakten helt.

Jeg hadde aldri lest noe av Vigdis Hjorth før, og i starten var det litt forvirrende: Ingen kapittelinndeling, og mye hopping frem og tilbake i tid, frem og tilbake i hovedpersonens minner. Men jeg ble fort vant til denne skrivemåten, og etter hvert som jeg kom ordentlig inn i boka ble jeg helt overveldet over hvor godt hun skriver. Det er så lett å kjenne seg igjen i språket hun bruker, hun klarer å fange noe universalt ved menneskers måte å tenke på. Det er som om man leser stemmen inni hodet til Bergljot, uten at den blir for overdrevent stream of consciousness-aktig.

Alt ved denne boka føles så gjennomtenkt. Alt fra meget passende litterære referanser, til navnet på hunden Trofast, som får oss til å reflektere over hvorfor Bergljot, en kultivert litteraturviter, har valgt et så lite fantasifullt navn på en hund: Kanskje er det fordi en hund ikke forlater oss, eller viktigere, den svikter ikke - den vil alltid være trofast.

Språket er veldig menneskelig: Det er undrende, reflekterende og repeterende. Men likevel ikke overforklarende. Repetisjonene kommer på akkurat de riktige tidspunktene: Repeteres et ord eller en setning er det for å kaste et nytt lys over situasjonen eller for å understreke viktigheten av den. De viktige ordene, de fine ordene, de såre ordene og de vonde ordene repeteres i boka, på samme måte som ord og hendelser som påvirker oss i det virkelige livet repeteres i våre egne tanker.

Det er også noe tidløst ved språket til Hjorth, eller heller en slags aldersløshet. På et vis er språket likt et barns undrende språk, men likevel ikke fordi det har det voksne menneskets tyngde og bevissthet. Språket føles hverken ut som et barn eller en femti år gammel dame, men et menneske som har vært et barn og som fortsatt har det barnet i seg. På samme måte som vi alle fortsatt er den vi har vært tidligere, en sum av alle tidligere versjoner av oss selv. Alt dette klarer Hjorth å skildre i sin bok gjennom både språkbruken og erindringene.

Språket er også sårt, og til tider krast. Dette er vond, men samtidig så fin og viktig lesning. Det er en bok som i stor grad skildrer hvordan vi alltid bærer med oss det vi har opplevd gjennom livet. Selv om denne familien har sin egen historie, sine egne konflikter, og ikke minst sine egne tragedier, tror jeg denne boken skildrer noe universalt når det kommer til familieliv og familiekonflikter. Jeg tror de fleste i Norge som leser denne boken vil kjenne seg igjen, og knytte paralleller til egne familierelasjoner.

Har du lest en god bok i det siste? Litteraturtips mottas med stor takk!

Kommentarer